Hei og hå! Det er blitt vår, tror jeg, og det kjennes jammen i kroppen. Etter å ha tilbrakt vinteren i en slags halvt utslitt-halvt... "bare jeg kommer meg gjennom den neste måneden blir nok alt bra" ser det ut som jeg nå har kommet helskinnet fra... jeg vet ikke, egentlig, men det kjennes ut som balansen er gjennoppretta i livet mitt og det er flott. Det begynner å ta seg opp på jobb igjen, gutta oppfører seg bra hjemme og minner mer og mer om et par litt uoppdragne lillebrødre, og sola skinner mer enn det regner, sånn generelt. Folk er i godt humør og... nei jeg vet ikke, det er som om noe har løsna. Jeg bekymrer meg ikke så mye lenger, og det er kjempegodt! Jeg tenker mye for tida - etter en vinter hvor jeg har vært temmelig enspora, eller ikke enspora, men... hvor det har vært lettere å bare følge strømmen (Gøril :)) enn å ta stilling til ting. De fleste vet jo hvor flink jeg er til å vente på ting... Men jeg tenker altså mye for tida, mange store tanker og mange små, og tror jeg har lært utrolig mye de siste 6 månedene. Begynner å innse hvor utrolig bortskjemt jeg har vært forholdsmessig, altså... jeg har alltid følgt "jente møter gutt - gutt og jente forelsker seg - gutt og jente har noen fine stunder sammen - jente begynner å kjede seg og forlater gutt"-mønstere, med noen få variasjoner. Jeg har vært utrolig trangsynt, rett og slett, og hatt ekstremt lite tålmodighet med det andre kjønn. Og til en del av dere må jeg bare si beklager - både til de jeg har forlatt sikkert alt for tidlig, og til alle dere vennene mine som jeg har kimsa av når dere har vært i vanskelige forhold eller andre situasjoner som har dratt ut i det uendelige... Livet er langt i fra så enkelt som jeg har valgt å tro, eller... som jeg har opplevd det, kanskje. Noen ganger er alt du kan gjøre, å ta noen dype åndedrag og rett og slett vente. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det. Jeg vet ikke om det er sant ennå men jeg har i hvert fall innsett at jeg ikke kan få viljen min bestandig, og i mitt tilfelle må dere da innrømme at det er et lite gjennombrudd? :)
Det er vår i London, jeg tilbringer mye tid på bussen gjennom byen i solskinn og det er mye rart som foregår, både i mitt hode og i andres.
