the world according to schti: mange tanker

Sunday, July 08, 2007

mange tanker

Har vært hjemme fra turneen i noen få dager nå, kjenner at stressnivået (jobbmessig i hvertfall) begynner å legge seg litt, selv om jeg allerede kjenner jeg er litt stressa ved tanken på å dra ut igjen om en uke. Kom hjem på torsdag, etter å ha tilbrakt mesteparten av natta på presseåpning av den 20. sommerfestivalen i Køln (fri bar!), og siste del av natta/morran ved Rhinen's bredder med John, som har vært avlastningspartner mens jeg var der ute... (det hjelper å tilbringe tid med noen som får deg til å tenke på noe HELT annet når du er så stressa at det nesten blir for mye)
De siste 3 ukene er det tøffeste jeg noensinne har gjort. Psykisk og fysisk. Følelsen av å prøve å gjøre en jobb som er et nummer for stor for deg, å vite at mange har store forventninger til deg, og å vite at du valgte dette selv og det er ingen vei tilbake... det er press nok til å brekke de sterkeste av oss. Så utrolig mye å lære, alt skjer så fort og er så stort og teknisk og på et fremmed språk og i et fremmed land, følelsen av å være på toppen av en bølge, du surfer på toppen og du holder forsåvidt hodet over vannet men du kjenner du synker litt lengre ned for hver dag fordi du er så sliten, så sliten, men det er aldri tid til å hoppe av og samle tanker og krefter fordi hver dag er en ny ting å jobbe gjennom, det er en følelse jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg hadde en skikkelig tøff dag, begynnelsen av den siste uka der ute, halvveis gjennom arbeidsdagen tok jeg lunsjpause og gikk ut i en park utafor teateret og det var så stille der og så fredelig og jeg tenkte på alt arbeidet jeg hadde å gjøre før jeg kunne ta kvelden pluss alt arbeidet for neste dag pluss at jeg skulle gjøre alt dette TO steder til før jeg kunne dra hjem og PUSTE, og det ble alt for mye for meg - jeg tilbrakte mesteparten av lunsjpausen min sittende sammenkrølla på en parkbenk i totalt gråtesammenbrudd.
Og så plukka jeg meg opp og gikk inn igjen, hadde en lang samtale med teknisk sjef der ute (som bare er et år eldre enn meg og vet akkurat hva jeg går gjennom, det hjalp veldig å høre at han hadde det akkurat likedan da han begynte der ute fordi alt er så stort, og at alle mente jeg hadde klart meg veldig bra så langt (og ga meg beskjed om å tøffe meg opp og bare GJØRE det) ) og så fullførte jeg dagen og ting var litt bedre.
Derfor har jeg ikke skrevet noe på lenge, fordi hvis jeg satte meg ned og begynte å analysere ting før jeg hadde kommet meg tilbake til London og fått ting litt på avstand vet jeg ikke om jeg fortsatt hadde villet gjøre jobben.
Men nå begynner jeg å få en følelse av at jeg KAN gjøre det, det er som kompanisjefen vår, Raffaella, sa til meg der ute: Du kan bare ikke gi opp, det er utrolig tøft å være den eneste jenta der ute men nettopp derfor kan du ikke gi opp, finn fram ballene og press deg gjennom de tøffe dagene, og en dag kommer du til å stoppe opp og innse at alt går automatisk og du har full kontroll. Det kan nok være et par år før jeg kommer så langt men denne sjansen har jeg NÅ og jeg er ung og frisk nok til å slite litt en stund.

Så jeg er tilbake i London, jeg bor for tida i leiligheta sammen med Mark, vi har forlenga leia en måned fordi 1: jeg trenger mer tid til å finne et nytt sted å bo (jeg er i Tyskland ukene før og etter original flyttedato så jeg måtte ha flytta om 18 dager) og 2: Mark holder på å kjøpe seg leilighet og trenger også mer tid. Så flyttedato er 12. september, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre ennå men det ordner seg nok, det gjør som regel det.

Hadde innmari lyst til å dra hjem til Trondheim neste uke men nå må jeg tilbake til Tyskland til helga for mer trening så det går ikke. Tror ikke jeg har tid før etter Køben, som er i begynnelsen av September, og da skal jeg jo flytte. Så slutten av September kanskje. Jeg har ikke tid til å ha hjemlengsel så det går forsåvidt bra, hadde vært godt med en ferie bare men men. Jeg får ta det igjen siden.

Så sånn er det. Jeg lever fortsatt. Jeg er under ganske hardt press for tida jobb OG livsmessig men jeg smiler hver dag og ler fortsatt ganske mye så jeg tror jeg har det fint, jeg har bare ikke tid eller energi til å kjenne etter. Og innimellom kommer det små lysglimt som får meg til å føle meg som a million bucks. Når noen ettersender deg en t-skjorte for platelabelet sitt fra Holland fordi de så gjerne vil at du skal ha den. Når noen tekster deg og sier at de savner deg allerede mens du venter på å boarde flyet ditt. Når du kommer tilbake på jobb og folk du vanligvis ikke snakker mye med ønsker deg velkommen tilbake og sier de har savna deg der. Og når noen kaller deg "pretty awesome" etter å ha møtt deg en eneste gang. Jeg sitter og smiler for meg selv akkurat nå (og prøver å skjule det fra Mark som er innmari innpåsliten.)

Jeg vil ha mitt eget liv, thank you please.

posted by schti @ 9:34 PM

1 Comments:

At 2:15 PM, Anonymous said…

Ååå, jeg beundrer deg! Alle trenger å grine ut en gang i blant, når man virkelig føler ting topper seg og alt er et evig stress om å mestre det man liksom skal mestre. Jeg har en slik dag i dag, så innlegget ditt var egentlig helt herlig å lese. Ikke bare meg her i verden som har det sånn. Men du verden, jaggumeg viser du at du har bein i nesa og står på! Flinke, flinke Kjersti!!! :D